Hun er mangfoldig, ekstrem, intens, surrealistisk. Hun vakler i tvilen mellom å erklære seg en narkostat eller forbli i sin rolle som elitens storgodseiendom. Innimellom leker hun USAs bakgård. Hun er en blanding mellom Ciudad Juarez simple vold og Panama bys skinnende skyskrapere. Sånn er Guatemala.
Her er vi stolte av å ha kastet en korrupt regjering gjennom våre demonstrasjoners kraft, selv om vi tidligere tillot at en militær tiltalt for grove menneskerettighetsbrudd satte seg i presidentstolen i det hele tatt. I dag, trøtte av ”de tradisjonelle politikerne”, tar vi til takke med en middelmådig komiker som latterliggjør et folk som blør ihjel.
Vi nekter rettsmangfoldets rettmessige plass, samtidig som vi har lover som er utformet etter klientens behov, rettslige krumspring på salg, og vi har luksusfengsler for de mektige og evig helvete for de fattigste. Vi har rettstolkninger som tilgodeser de store private selskapene, på bekostning av lokalsamfunnene. Her premieres ofte den sterke og mafiøse med en høytstående stilling i statsapparatet.
Her kan vi se hvordan enken etter en berømt advokat som forsvarte korrupte, narkohandlere og folkemordere, leder en demonstrasjon for gjeninnføringen av dødsstraff. Logoen deres, trykket på t-skjorter, plakater og tekopper, er en bart. Det virker som en spøk, men det er ikke det. Datteren til generalen som i sin tid fylte landets elver og fjell med folks blod, krever også mer vold.
Hennes far, Ríos Montt, ble dømt for folkemord. Næringslivseliten krevde imidlertid at dommen ble annullert. De lyktes i sitt krav og med det kvinstakk og drepte de nok en mulighet for nasjonal forsoning. I dag, mens eksgeneralen nyter alderdommen med familien ved sin side, er det fortsatt 80 tusen forvunnede som ikke får hvile i fred
Det er bemerkelsesverdig. De som krever at kriminelle gjengmedlemmer og utpressere skal drepes, er de samme som er først ute med sin dømmende pekefinger mot kvinner som velger å ikke bli presset til å bli mor. Vi lever i et land som foretrekker å kjempe for noe som ikke finnes (det ufødte barn), fremfor for det virkelige livet til kvinnene. De kvinnene som overlever i en verden som er både urettferdig, voldelig og kvinnefiendtlig.
Tallene forteller oss at 22 jenter og kvinner blir voldtatt hver dag. At omkring 65.000 kvinner tar en ulovlig abort hvert år. Dette uten å regne med de som skjuler aborten bak dyre privatklinikker og utenlandsreiser.
Med eller uten en båt, abort er løsningen mange kvinner velger når de står ovenfor alternativet, tvungent morskap. Deres liv synes å være uten verdi når de vurderes under dobbeltmoralens og det ekstreme hykleriets lupe.
Et av Latin-Amerikas mest blodige militære, spesialister på å fjerne barn fra urfolkskvinners livmor, dristet seg til å forfølge båten som tilbød trygge aborter til kvinner som hadde bestemt seg for å ikke bli mødre.
Guatemala er kvinnen som i dette øyeblikket blør ihjel på et offentlig toalett, mens hun aborterer et sykt fedreland som i seg selv var resultat av en grov voldtekt eller incest.
Etterord
Teksten ovenfor er skrevet av Lucia (Lucha) Escobar, en Guatemalansk aktivist og blogger, i kjølevannet av Women on Waves sitt besøk i Guatemala. Den er oversatt og tilrettelagt av Marianne Gulli.
Reaksjonene lot ikke vente på seg da båten la til kai den siste uka i februar. Kirkene var på pletten og kalte det dødsbåten. Regjeringen mobiliserte hæren for å ta hånd om det de kalte en trussel mot rikets sikkerhet, og sosiale medier rant over av hatefulle ytringer og voldsoppfordringer mot aborttilhengere.
Guatemala har en av verdens mest restriktive abortlover. Abort tillates kun dersom morens liv står i fare. Guatemala er også et land der vold mot kvinner tar endemiske proporsjoner. Jenters og kvinners rette til å bestemme over egen kropp er fraværende, noe som viser seg både i det skremmende høye tallet på seksuelle overgrep og påfølgende graviditet blant barn og unge jenter, antallet utrygge aborter og dets konsekvenser.
Abortmotstanderne og myndighetens arge forsvar av retten til liv er ikke annet en perverst i et land der et respekten for liv er fraværende – i går som i dag.