Chiles kriminalisering av mapuchenes kamp

Foto: Lisa Ilmork Martinsen

Foto: Lisa Ilmork Martinsen

Mapuchene i dagens Chile har kjempet en lang kamp for sine territorier og rettigheter. Staten har svart med assimileringspolitikk og undertrykkelse.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i LatinAmerika #2 2016

Mapuchefolket i Chile befinner seg, i likhet med urfolksgrupper mange andre steder i verden, i en prekær situasjon. På tross av et internasjonalt regelverk som skal beskytte urfolk og deres rettigheter, slik som ILO-konvensjon nr. 169 og FNs erklæring om urfolks rettigheter, så fortsetter den chilenske staten å handle på tvers av disse.  

 Chile har ved flere anledninger fått internasjonal kritikk fra blant andre spesialrapportører i FN. I 2014 ble staten dømt av Den Interamerikanske Menneskerettighetsdomstolen (CIDH) for brudd på urfolks rettigheter, grunnet bruken av en kontroversiell antiterroristlov for å straffe urfolks kamp. 


​Historisk tilbakeblikk


Forholdet mellom den chilenske staten og mapuchefolket har siden andre halvdel av 1800-tallet vært preget av statlig assimileringspolitikk. Mellom 1860 og 1883 okkuperte Chile Araucanía-regionen militært. I løpet av denne prosessen og de påfølgende tiårene underla staten seg omtrent 10 millioner hektar som tilhørte mapuchefolket, mens mapuchene ble plassert i reservater som utgjorde rundt 5 prosent av deres originale områder.  

Reservatpolitikken førte til alvorlige konsekvenser som fortsatt er synlige i dag, slik som territoriell ulikhet og fattigdom. Et annet vesentlig poeng for forholdet mellom den chilenske staten og mapuchefolket er at staten gjennom historien har ivaretatt interessene til rike jordeiere og «kolonier» på bekostning av mapuchene. Opprettelsen av den private eiendomsretten er en viktig del av dette. De tilgodesette gruppene har fått tildelt eller kunnet kjøpe jord på områder som opprinnelig tilhørte mapuchefolket. 
 
Mapuchene har en lang historie med politisk kamp og har siden begynnelsen av 1900-tallet organisert seg politisk og posisjonert seg som sosiale aktører. Under jordbruksreformen på 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet klarte de ved hjelp av politisk press å få tilbake deler av territoriene som de ble fratatt i forbindelse med militærokkupasjonen på 1800-tallet, samt etablert sine sosiale rettigheter. Under militærdiktaturet ledet av Pinochet (1973-1990) ble derimot mapuchenes rettigheter reversert, blant annet ved at mange av deres tilbakeførte territorier ble beslaglagt av staten. Mapucheledere ble utsatt for bortføringer, tortur og drap. 
 
Arven etter Pinochet-diktaturet er også av økonomisk art. Med implementeringen av en nyliberal økonomisk politikk på 1970-tallet og en grunnlov laget i 1980 som tilrettelegger for entreprenørskap, sterk eiendomsrett og lite statlig innblanding i virksomheters aktiviteter, ble grunnlaget lagt for at statlige og multinasjonale selskaper kunne utføre prosjekter på urfolks territorier. Dette ser man mange eksempler på i dag, i form av energi, skog- og fiskeriprosjekter. Ett tilfelle hvor norske interesser er involvert er Empresa Eléctrica Pilmaiquén S.A. sin utbygging av vannkraftverk på hellige mapucheterritorier. Her er Statkraft hovedaksjonær. Prosjektet har ført til protester fra flere mapuchesamfunn, og «budbringeren» Alberto Gallegos var nylig i Norge for å tale mapuchenes sak. 

 

Jaime Huenchullán, werken fra Temucuicui, er en aktiv forkjemper for mapuchenes rettigheter og tidligere politisk fange. Foto: Lisa Ilmork Martinsen

Sosial protest

Å kriminalisere mapuchenes kamp er å kriminalisere en urfolksgruppes legitime krav om å leve i tråd med egne verdier på sine rettmessige territorier.


På 1990-tallet ble Chile påvirket i positiv retning av internasjonale menneskerettighets- og urfolksdiskurser. I 1993 ble Ley 19.253 laget, som opprettet Comisión Nacional de Desarrollo Indígena (CONADI). Loven var et fremskritt med tanke på anerkjennelsen av urfolks rettigheter i Chile, men dessverre mangelfull og ute av stand til å oppfylle internasjonale krav. 

 
Etter hvert som man så at de administrative fremskrittene hadde ført til få reelle endringer, økte misnøyen med den chilenske statens urfolkspolitikk, noe som kom til uttrykk gjennom økt sosial protest. Mot slutten av 1990-tallet begynte staten å endre den nasjonale sikkerhetspolitikken, og som en del av dette ble sosial protest slått hardt ned på. Kriminaliseringen av urfolks protest sto i kontrast til det økte fokuset på urfolks rettigheter. 

Machier og andre oppmøtte demonstrerer for mapuchenes rettigheter i Santiagos gater. Foto: Lisa Ilmork Martinsen

«Ley Antiterrorista»


Under Ricardo Lagos regjering (2000-2006) gjenopptok man bruken av loven Ley 18.314, også kalt «Ley Antiterrorista», som ble laget under militærdiktaturet til Pinochet. Loven har blitt kritisert for å ha en bred definisjon av terrorisme og for å kunne brukes selektivt mot visse grupper i samfunnet, deriblant mapuchene. Antiterroristloven tillater bruken av beskyttede vitner med anonym identitet i rettsakene. Ofte dømmes de anklagde til lange fengselsstraffer. Det kan settes spørsmålstegn ved om bruken av beskyttede vitner tilrettelegger for usanne forklaringer. 
 
Straffeforfølgelse av mapucheledere, hyppige razziaer mot mapuchesamfunn og overdreven voldsbruk fra politiets side finnes det mange eksempler på i konfliktpregede områder sør i Chile. På 2000-tallet ble flere mapucher drept i konfrontasjoner med politiet, og blant de representative sakene finner man drapene på Alex Lemún og Matías Catrileo, for å nevne noen.  

Kriminaliseringen av mapuchenes kamp er kriminaliseringen av et urfolks rett til sine forfedres tradisjonelle territorier. De er essensielle for deres kosmovisjon og levemåte, hvor naturen spiller en sentral rolle. I tilfellene hvor antiterroristloven benyttes mot mapuchefolket blir denne kampen sidestilt med terrorisme. Å kriminalisere mapuchenes kamp er å kriminalisere en urfolksgruppes legitime krav om å leve i tråd med egne verdier på sine rettmessige territorier. Dette er rettigheter som anerkjennes i ILO 169, som ble ratifisert av Chile i 2008. 

Administrative fremskritt har liten effekt når mapuchefolket har liten reell påvirkningskraft på investeringsprosjekter som angår dem, og utsettes for politivold og selektiv terroristlovgivning. Det er lite som taler for noen bedring for mapuchenes situasjon i umiddelbar fremtid. Men frem til dette oppnås vil de fortsette å kjempe for sine rettigheter - slik de har gjort i hundrevis av år.  

 

Bilde: Lisa Ilmork Martinsen

Kilder: 
 
Correa, Molina & Yañez. (2005). La Reforma Agraria y las Tierras Mapuches. Chile 1962-1975. LOM Ediciones: Santiago.
 
 

Observatorio de Derechos de los Pueblos Indígenas & Grupo de Trabajo por los Derechos Colectivos. (2016). Los impactos en Derechos Humanos de los proyectos de inversión hidroeléctrica en el territorio mapuche de la región de la Araucanía. 



Lisa Ilmork Martinsen
Masterstudent i Latin-Amerikastudier ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i tidsskriftet LatinAmerika.
Land