Sikkerhetsproblemene i Rio de Janeiro fortsetter etter OL

Kronikken sto først på trykk i Politiken, og har deretter stått på trykk i LatinAmerika #2 2016. Oversatt til norsk av Mari Lilleslåtten. 

Få uker før de Olympiske Leker gikk i gang i Rio de Janeiro, kom Rios politi med en melding om at de mange turistene som ville komme til byen i anledning OL ikke skulle føle seg sikre i byen. Meldingen skapte overskrifter i internasjonal presse. Politiet hadde på det tidspunktet ikke fått lønn på flere måneder, og noen politistasjoner manglet alt fra bensin til papir å skrive politirapporter på. Politiet manglet kort og godt ressurser til å utføre arbeidet sitt og bystyrets økonomi var på randen av konkurs. Etter dette kom regjeringen bystyret til unnsetning og ga den slunkne kommunekassen en saltvannsinnsprøytning. 85 000 soldater ble også utstasjonert for å hjelpe til med å skape sikkerhet i byen.

Det er bemerkelsesverdig at det skapte internasjonal oppmerksomhet at Rios bystyre ikke kan garantere sikkerheten for turistene. Hva med de knapt 6,5 millioner menneskene som bor i byen? Eller nærmere 12 millioner hvis man regner med hele hovedstadsregionen (Rio de Janeiro er hovedstaden i delstaten med samme navn). De lever til daglig med den enorme usikkerheten og utryggheten som preger livet i byen og har gjort det i årtier.

Problemene med sikkerheten i Rio var ikke et midlertidig OL-problem, som ville være overstått når OL var over. For ikke nok med at politiet var – og stadig er – i kne, men kvaliteten på den beskyttelsen politiet gir byens borgere er ytterst mangelfull. En rapport fra juli måned fra Human Rights Watch dokumenterer at Rios politi utgjør en klar trussel for borgernes sikkerhet. Tallene er skremmende: Hele 645 personer ble drept av Rios politi i fjor, og over 8 000 personer har blitt drept av politiet de siste ti årene i delstaten Rio de Janeiro.

Amnesty International har også dokumentert den omfattende politivolden, og begge organisasjonene refererer til samme statistikk: at politiet er ansvarlig for en femtedel av de mordene som begås i Rio. Det påvirker selvsagt politiets forhold til borgerne og borgernes oppfatning av og tillit til politiet.

Det er et tydelig mønster i hvem som blir drept av politiet. Det vurderes i de to rapportene at mer enn 75 prosent er svarte brasilianere. Det er i overensstemmelse med de offisielle drapsstatistikkene i Brasil, hvor antallet svarte brasilianere ligger langt over andre befolkningsgrupper. Kikker man nærmere på denne statistikken, er antallet drepte langt størst blant unge fattige svarte brasilianere mellom 15 og 29 år ifølge helseministeriet egne tall.

I Brasil er der et ordtak som sier at en 'god banditt er en død banditt'. En opinionsundersøkelse fra oktober 2015 viste at i Brasils storbyer var hele 50 prosent av de spurte enige i dette utsagnet – en holdning som støtter politidrap på sivile.

I de årene jeg har bodd i Brasil var det bemerkelsesverdig, at når jeg leste avisen mandag morgen, var det alltid en liten notis om hvor mange personer som var drept i løpet av helgen og hvor. Flere av dem stod som regel oppført som suspeitos, antatt kriminelle, som angivelig var drept i en skuddveksling med politiet, eller som hadde prøvd å stikke av fra politiet. Det var altså ikke nødvendig for politiet å undersøke om de personene de skjøt og drepte, reelt var kriminelle – et forhold avisene heller ikke fant det nødvendig å problematisere.

Human Rights Watchs-rapporten dokumenterer endatil, at politiet ikke bare dreper borgere som de egentlig er satt i verden for å beskytte. Noen ganger dreper de borgere med fullt overlegg – med andre ord, de henretter. Øyenvitner blant sivile, så vel som politikollegaer, tør ikke anmelde disse drapene av frykt for selv å bli drept eller bli utsatt for vold eller annen intimiderende atferd.

Men det hender fra tid til annen at vitnesbyrd om politiets henrettelser når de brasilianske mediene. Det var for eksempel et tilfelle i fjor, da tolv personer – alle unge svarte menn – ble drept av politiet i en fattig bydel i storbyen Salvador. De var ubevæpnede og ble stilt opp med hendene foldet i nakken og deretter skutt på kloss hold av politiet. Dette ble filmet på en mobiltelefon av en beboer med utsikt til gaten og opptakene ble lekket til pressen.   

Brasiliansk politi nyter en svært høy grad av immunitet, og derfor blir de drapene politiet selv begår, sjeldent etterforsket. Og når det en sjelden gang skjer, blir politifolkene høyst midlertidig suspendert og senere frifunnet. Dette også var tilfellet med betjentene i Salvador, som hverken ble suspenderte eller dømt.

Det var altså ikke bare problemer med sikkerheten rundt OL i Rio fordi politiet mangler ressurser til å utføre arbeidet sitt. Sikkerhet er et kjempeproblem i Rio, så vel som i andre brasilianske storbyer. Og politiet og deres ulovlige og brutale praksis er en del av problemet, og vitner om den enorme ulikheten og urettferdigheten som gjennomsyrer det brasilianske samfunnet.

Bevegelsen Black Lives Matter har fått rasisme og politivold på dagsorden i USA, og er i ferd med å bli en global bevegelse. Man kan bare håpe at den når Brasil også, hvor den afrobrasilianske befolkningen på mange måter stadig er underprivilegerte og tjener mindre, har mindre utdannelse og levere kortere enn deres hvite medborgere. Også her er der mye å kjempe for.