Narcomerika på radaren

Narcos-feberen varmer Norge. En komplisert virkelighet er kokt ned til en lettfattelig og underholdende TV-serie. Fiksjon møter virkelighet, og folket liker det. Hvilken nytte kan et norsk latinamerikamiljø ha av dette?

Atrikkelen har tidligere vært trykt i LatinAmerika #2 2015

Bokhandelen Tronsmo forteller om økt interesse for karteller og Latin-Amerika, med flere nye titler på vei til hyllene. Et kveldsarrangement om Narcos i Oslo trakk så mye folk at mange måtte snu i døra. Det skrives om serien i avisene, og det diskuteres på NRK. 

Ifølge Klassekampen har Netflix nærmere 700 000 norske abonnenter. Det vil si at flere hundre tusen nordmenn kan følge Wagner Mouras portuñolske plata o plomo (penger eller bly) denne høsten. Vi befinner oss i en nådetid. Norske medier viser en forsiktig nysgjerrighet for latinamerikanske tema hinsides naturkatastrofer og smuglerdømte nordmenn i Bolivia.

Narcos er moderne «tragisk realisme», og et flott utgangspunkt for diskusjon. Hvor starter fiksjonen? Hvor langt tøyes virkeligheten? Og viktigere: hvilke sosiale strukturer portretteres i serien, og hva kan den egentlig fortelle oss?


Kald krig og brutal vold


De norske «Narcos-mane» har sett korrupsjon, grotesk vold og en stat som ikke kan beskytte sine egne innbyggere. De har «opplevd» et flokete diplomati, i en kryssild av colombianske og nordamerikanske interesser. De har fått beskrevet et narkoimperiums fødsel og framvekst over ti episoder. Og de har sett hvordan den kalde krigens parodiske kommunistfrykt ga de mest brutale kriminelle fritt leide, både i og utenfor regjeringers kontroll.

Her dør unge menn en brutal død og kvinner har kun en av to grunnleggende roller: hore eller madonna. Rikdom hinsides de mest absurde fantasier, vegg i vegg med barføtt fattigdom. De norske seerne presenteres for et tverrsnitt av Latin-Amerikas moderne historie. For selv om dette er fiksjon, gis også en spesifikk fortolkning av virkeligheten. 


Pynter på virkeligheten


Serien kan kritiseres for mye. Karikeringen av M19 og av CIA-agentene, for eksempel. Ingen av partene var trolig fullt så endimensjonale. Og var DEA-agentene virkelig så allestedsværende, eller er det et dramaturgisk grep? I en anmeldelse av Narcos i britiske The Observer poengteres det at agent Steve Murphy har en i overkant oppblåst rolle, sammenliknet med virkelighetens Murphy (for øvrig hyret av Netflix som konsulent for serien). Det er jo heller ikke sånn at drapsratene i Latin-Amerika kan forklares av narkoverdenen alene, selv om man kan få det inntrykket fra Narcos.

Drapstallene i regionen var svært høye, også før kokainens oppsving som regional seddelpresse og voldskatalysator. De strukturelle fenomenene som serien speiler kan selvsagt også bygge opp under fordommer mot Latin-Amerika: At alle er korrupte og de som ikke er det, de dør. At man trenger utlendinger for å ordne opp. Kvinnerollene som presenteres kan kritiseres. Det er kanskje også mulig å se Narcos og tenke at om man «bare» fjernet narcoene, så ville Latin-Amerikas problemer være løst.

Forenkling kommer aldri uten begrensninger, særlig når man legger TV-underholdning og blodig samtidshistorie i samme kasserolle. Det finnes en åpenbar fare for å karikere heller enn å portrettere. Det må likevel forenkles for å skape god underholdning av en innfløkt situasjon, og det er strengt tatt ikke Netflix’ oppgave å utdanne verden. Heller enn å kritisere Narcos’ mulige mangler er jeg derfor mer opptatt av hva serien kan brukes til. 


Tidtrøyte eller ny innsikt?


Det er rimelig å anta at for den jevne nordmann er Latin-Amerika temmelig perifer. Sørgelig nok ser det samme ut til å gjelde for utenriksminister Børge Brende og regjeringen vår, som kutter dramatisk både i forskning og norsk tilstedeværelse, noe som er et mye større tap for Norge enn for Latin-Amerika.

Dermed forblir det en region som kanskje oppfattes som et eksotisk reisemål, eller som et område der unge nordmenn realiserer seg selv gjennom dannelsesreiser. Et levende bakgrunnsteppe for spennende personlige opplevelser, men av liten relevans når det kommer til stykket. Det er nettopp her Narcos er nyttig for oss. Kanskje kan dette endres?

Serien tar både Latin-Amerikaentusiaster og andre inn i en verden som de færreste i Norge kjenner. Dette er seriens viktigste styrke, i mine øyne. Mange nordmenn har denne høsten slukt første sesong med hud og hår, og dermed tilbragt timevis i «Narcomerika». Disse timene kan vekke en interesse for å lære mer. 


Latin-Amerikamiljøet må smi mens jernet er varmt


Denne tiden er den viktigste enkeltbestanddelen som Narcos bringer til bords, og dette trumfer alle eventuelle feil og mangler som serien måtte ha. Dersom vi klarer å benytte denne lommen av tid der nordmenn interesserer seg for Latin-Amerika litt mer enn de vanligvis gjør, så har Narcos bidratt til økt innsikt.

Dersom noen flere begynner å lese dette tidsskriftet, eller andre som skriver om regionen, så har Narcos’ påvirket Norge i riktig retning. Det er opp til oss nå å sørge for at Narcos blir en døråpner til innsikt i en region som har fanget oppmerksomheten til en rekke av oss, på livstid.

Det må imidlertid smis mens jernet er varmt. I morgen har radaren plukket opp en tv-serie fra en annen region og en annen virkelighet. Da er vi tilbake til å lese om lidenskapelig tango i Argentina og om tannløse – men velutdanna må vite – kubanske sigarglis. Så får vi bare krysse fingrene for at Børge Brende ser sesong to av Narcos, så kanskje han tar til fornuften og fatter interesse for Latin-Amerika igjen, han også. 



Narcos





  • TV-serie om Pablo Escobar, lederen av et av Colombias mektigste narkotikakarteller.

  • Produsert av Netflix og Telemundo

  • Manus av Chris Brancato

  • Regissert av José Padilha

  • Brasilianske Wagner Moura spiller Pablo Escobar, Boyd Holbrook spiller hans nemesis, DEA-agenten Steve Murphy

  • Premiere på Netflix august 2015. Sesong to ventes i 2016












Jørgen Sørlie Yri
Lektor og stipendiat i historie og kulturfag ved NTNU, innen spansk språk, historie, litteratur og Latin-Amerikastudier.
Land