Artikkelen ble først publisert i LatinAmerika #2 2015
Latin-Amerika har fantastisk natur og rikelig med naturressurser. Her finnes de områdene i verden med høyest biologisk mangfold. Samtidig har regionen gjennom århundrer blitt utsatt for ressurstapping og miljøødeleggelse til fordel for økonomisk vekst, og lokale og internasjonale særinteresser. Storstilt avskoging, skitten gruvedrift, olje- og gassutvinning i skjøre økosystemer, miljøkriminalitet, monokulturer og industrijordbruk utarmer jorda og reduserer mangfoldet.
På midten av 1980-tallet falt militærdiktaturer i hele regionen og grønne partier vokste fram. Partiene var hjertebarna til studentaktivister, anti-atomvåpengrupperinger, kunstnere og andre som så miljøsaken som overordnet de tradisjonelle konfliktlinjene mellom de liberale og sosialister. I Mexico og Brasil ble grønne partier etablert i 1986, og på 2000-tallet kom de inn i maktens korridorer. Innen tusenårsskiftet hadde den grønne optimismen spredd seg til resten av regionen, statsledere med miljøengasjement trådde fram, og grønne partier ble stiftet i flere land.
Fruktbar mark for grønne partier
I Brasil fikk De Grønne (Partido Verde) sin første minister i kulturdepartementet i 2002. Den kjente miljøaktivisten Marina da Silva ble i 2003 miljøvernminister i Brasil. I 2006 ble den tidligere urfolksbonden Evo Morales valgt til Bolivias president. Miljøbevegelsen håpet han ville prioritere å motkjempe miljøødeleggelser og klimaendringer på vegne av de gruppene som taper mest på dette, nemlig bønder og urfolk. Ett år senere kom Rafael Correa til makta i Ecuador med ambisjoner om å holde store områder unna oljeindustrien med diverse kreative forslag.
I Argentina ble Grønt Initiativ (Iniciativa Verde) stiftet i 2006 og det chilenske partiet Det Økologiske Grønne Parti (Partido Ecologista Verde Chile) så dagens lys i 2008. I Colombia stiftet man i 2005 på nytt et grønt parti etter at det originale Oksygen Grønt Parti hadde mistet sin popularitet.
Miljøbevegelsen i Latin-Amerika hadde etter hvert sett seg lei av å vente på at etablerte partier skulle utvikle en politikk for å oppnå bærekraftig utvikling. I 2011 uttalte daværende president i Det Økologiske Grønne Parti i Chile, Félix González, at miljøaktivistenes kamp for at eksisterende partier skulle fronte deres saker hadde havnet i en blindgate. Han mente, som mange miljøaktivister, at politikerne aldri holdt sine grønne løfter etter at valgene var over. Derfor gikk aktivistene inn i den politiske partikampen for å nå sine mål.
Ikke bare gull og grønne skoger
Selv om grønne partier og miljøbevegelsen stort sett seilet i medvind på starten av 2000-tallet i Latin-Amerika var det enkelte partier som sleit. Økologisk Grønt Parti (Partido Verde Ecologista de México - PVE) i Mexico mistet oppslutning og ble anklaget for korrupsjon, nepotisme og brudd på valgloven. Blant annet har partiet blitt styrt av én familie siden oppstarten. 3. september 2003 ble de dømt av Høyesterett i Mexico for å ha vedtekter som tillot at et begrenset antall medlemmer fra en indre sirkel fikk velge alle partiets kandidater og verv. Måneden etter fikk partiet en bot på mange millioner dollar av det føderale valginstituttet for brudd på loven om kampanjefinansiering i forbindelse med presidentvalget i 2000.
I 2008 trakk Europeiske Grønne sin anerkjennelse av PVE som et grønt parti da de ikke kunne støtte at de gikk aktivt inn for å gjeninnføre dødsstraff i landet. I samme periode fikk partiet mye kritikk for å ha «kidnappet» grønnfargen og ikke spilt på lag med miljøbevegelsen i landet. Partiet har ikke endret praksis de siste årene og avstanden til miljøbevegelsen vokser.
Økonomisk vekst for utvikling trumfer miljø
Noe annet som har vokst i regionen de seneste årene er økonomien. Dette har ført til at flere har fått et større økonomisk spillerom og middelklassen har økt. Dessverre har ikke denne veksten kommet grønn politikk og grønne partier til gode, heller tvert imot. Det ser det ut til at optimismen miljøbevegelsen følte for noen år siden har gått over i mistro og brutte løfter.
Evo Morales har i Bolivia følt urfolks og miljøbevegelsens harme etter at forslaget om å bygge motorvei gjennom nasjonalparken og urfolksterritoriet TIPNIS ble fremmet i 2011. Rafael Correas forslag om et internasjonalt spleiselag for å la olja ligge i nasjonalparken Yasuní ble sett på som utpressing og fikk liten støtte internasjonalt. Initiativet er nå oppløst og Correa har startet arbeidet for oljeutvinning i parken for økonomisk utvikling.
Miljøminister Marina da Silva gikk ut av den brasilianske arbeiderpartiregjeringen i 2008 fordi hun mente at økonomisk vekst trumfet alle miljøhensyn i regjeringen, et syn delt av store deler av miljøbevegelsen i hele regionen.
Opp- og nedturer for de grønne partiene
De grønne partiene har vist både fremgang og tilbakegang de siste årene. I Argentina har Grønt Initiativ svunnet hen, i Chile har ikke Det Økologiske Grønne Partiet fått oppturen de ønsket.
Det grønne partiet i Colombia - som har byttet navn til Grønn Allianse (Alianza Verde) - har også opplevd nedtur siden sjokkvalget i 2010. Da ble de landets nest største med 21 prosent i første runde og 28 prosent i andre runde av presidentvalget. Selv om partiet har hatt relativt gode valgresultater og representanter i både senatet og parlamentet, har miljøbevegelsen i landet rettet kritikk mot partiet. Kritikken er den samme som flere andre grønne partier i Latin-Amerika møter, de søker makt og innflytelse på bekostning av miljøet.
Det har gått litt bedre i Brasil. Under presidentvalget i 2010 stilte Marina da Silva for Det Grønne Partiet (Partido Verde - PV) og fikk hele 20 prosent og 20 millioner av stemmene. Etter valget i 2010 forlot hun og hennes støttespillere partiet i skuffelse over at den gamle ledelsen ikke ønsket fornyelse. Hun startet da arbeidet med å opprette et nytt parti kalt Bærekraftig Nettverk (Rede Sustensibilidade).
Skjebnen ville imidlertid ha det til at hun ikke fikk godkjent partiet før valget i 2014 og hun gikk derfor inn som visepresidentkandidat for det Brasilianske Sosialistpartiet. Bare to måneder før valget styrtet den private jeten til presidentkandidat Eduardo Campos og da Silva fikk muligheten til å stille som presidentkandidat. Igjen fikk hun cirka 20 prosent av stemmene. Spørsmålet miljøaktivisters stiller seg er om dette kan tilskrives miljøbevisstheten til Brasils befolkning eller om det er en kombinasjon av proteststemmer og da Silvas personlige popularitet.
Tilbake til røttene?
Miljøpartiene har de siste årene skuffet miljøbevegelsen i regionen. De blir oppfattet som tradisjonelle, korrupte og maktsyke. Innenfor denne konteksten har deler av miljøbevegelsen gått tilbake til røttene sine. Nå skal det igjen bygges allianser med andre miljøorganisasjoner for å nå frem. Partiet Bærekraftig Nettverk som for få måneder siden ble offisielt godkjent, er et uttrykk for det. Miljøbevegelsen håper nettverket kan gjøre noe med miljøutfordringene Brasil står overfor i årene framover.
Selv om det fortsatt er stor interesse og engasjement for miljø og bærekraft i Latin-Amerika, er kreftene miljøbevegelsen kjemper mot sterke og mektige. Hva som skjer framover med de grønne partiene henger i løse luften. Kanskje kan klimatoppmøtet i Paris 2015 blåse ny vind i de grønne seilene i regionen?