Med grunn til å gjøre opprør

En så iherdig motstand som Honduras' befolkning har vist etter kuppet, hadde vært umulig uten ungdommens pågangsmot. Artikkelen er fra LAGs tidsskrift LatinAmerika.

Morgenen den 28. juni 2009 våknet Honduras opp til nyheten om at det hadde blitt gjennomført statskupp og at den tidligere presidenten Manuel Zelaya hadde flyktet til Costa Rica. Tusenvis av unge kvinner og menn tok til gatene ved presidentboligen i hovedstaden Tegucigalpa for å protestere: «Vi ønsker ikke kupp, vi er ikke redde» var de spontane rop som oppstod i dette begynnende ungdomsopprøret. Militærregimet svarte kontant og brutalt; hundrevis ble arrestert og tusener ble brutalt banket opp. Men til tross for undertrykkelsen har motstanden holdt stand, og er i dag et godt eksempel på latinamerikansk mot i møte med militaristisk barbarie.

 

Det er ingenimage.php?id=13325 tilfeldighet at det er ungdommer som dominerer i motstanden når cirka 40 prosent av den honduranske befolkningen er mellom 12 og 30 år. At demonstrasjonene varte i mer enn 7 måneder, er kanskje ikke så rart om en ser på levekårene til de fleste av Honduras’ innbyggere, der enorm usikkerhet har preget den unge befolkningen. For eksempel står om lag 30 prosent uten mulighet til å studere eller jobbe. Og cirka 45 prosent arbeider under svært risikable forhold for å kunne forsette sine studier. Disse utgjør den opprørske ungdommen, som med god grunn fortsetter motstanden, også to år etter kuppet.

Død på agendaen

Den første som døde under motstanden var 19-åringen Isis Obed Murillo. Den 5. juli 2009 deltok han i en marsj for å motta Manuel Zelaya på flyplassen i Tegucigalpa, der han mistet livet da det ble åpnet ild. Etter hans død har tallet på drepte ungdommer steget til mer enn 400 under kuppregimet. Noen av dødsfallene er klart knyttet til politiske motiver, som for eksempel 25 år gamle Pedro Muñoz Magdiel som ble funnet torturert og knivstukket 42 ganger. Dette fordi han hadde vist sin støtte til tidligere president Zelaya. De andre dødsfallene føyes inn i Honduras dystre statistikk over leiemord. Denne har de siste 13 årene omfattet mer enn 6500 drepte ungdommer, hvorav 31 prosent er barn under 18 år.

Under den nåværende regjeringen til Porfirio Lobo, har mer enn 800 unge mennesker blitt drept av leiemordere og paramilitære grupper. Dette er tall som dramatisk overgår statistikken fra tidligere år, og gjenspeiler den sårbare tilstanden som den unge befolkningen befinner seg i når det gjelder straffefrihet og rettsvesenets likegyldighet. Det er åpenbart at statskuppet har åpnet dørene for massevold og sosiopolitisk undertrykkelse, men det er enda mer klart at det er ungdommen som er offer og mål for denne volden. Dette har fått mange ungdommer til å delta i grasrotorganisasjonen Frente Nacional de Resistencia Popular (FRNP) for å vise sin motstand mot kuppmaktene.

Revolusjonært mangfold

På nasjonalt nivå finnes det mer enn 80 ulike motstandsorganisasjoner og disse danner til sammen paraplyorganisasjonene Frente Nacional de Juventudes en Resistencia (FNJR) og FRNP. Dette er organisasjoner som består av unge studenter, bønder, lærere, urfolk, kunstnere, feminister, homofile, arbeidsledige, fagforeningsfolk, kjøpmenn og andre som kjemper mot den neoliberale politikken i Honduras. For eksempel har tusenvis av studenter i mer enn en måned demonstrert rundt om i landet mot privatisering av utdanning. Dette fenger kanskje ikke media like mye som det chilenske studentopprøret, men målet en likevel anstendig utdanning for alle unge mennesker.

Tusenvis av unge bønder kjemper en like viktig kamp. Gjennom organisasjonene i Aguándalen og Zacate Grande, kjemper de mot militarisering, leiemordere og påtalemyndigheter for å beholde sine landrettigheter. Likeledes har hundrevis av unge mennesker i samfunnet for lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner (LHBT) startet en revolusjon for inkludering, respekt og synliggjøring av det seksuelle mangfoldet i et land hvor homofobi har krevd minst 51 menneskeliv siden kuppet.

Det er umulig å tenke seg en motstandsbevegelse i Honduras uten ungdommens ånd, styrke og kreativitet. Det er fortsatt mye arbeid som gjenstår, men det er klart at Honduras’ ungdom nå har sagt at nok er nok, og har tatt den tidligere chilenske presidenten Salvador Allende på ordet:

Å være ung og ikke revolusjonær er en biologisk selvmotsigelse.

av Robert Barro. Oversatt av Cecilie Ness.
Land