Ingen forventer at den norske høyresiden skal støtte opp om de venstreorienterte regjeringene i Latin-Amerika. Men at listen over politiske samarbeidspartnere på kontinentet består av personer med så kontroversielle historier som årets Freedom Forum har vist er høyst bekymringsverdig. Det er imidlertid ikke første gang at den norske høyresiden utviser manglende dømmekraft i sitt valg av samarbeidspartnere i Latin-Amerika.
Oslo Freedom Forum har i disse dager blitt avholdt i Oslo, og debatten om legitimiteten til flere av Thor Halvorsens innlederne har med god grunn fått spalteplass i nasjonale medier.
Bak det nøytrale begrepet menneskerettigheter skjuler det seg i dette tilfellet en klar politisk agenda, som er, og burde være, problematisk både for arrangørene bak Oslo Freedom Forum, og ikke minst de institusjonene som finansierer herligheten. Det er urovekkende at den norske høyresiden, som er en så viktig kraft i det norske demokratiet, gang på gang lar personer som i mangel på demokratiske virkemidler tar i bruk løgn, statskupp og drap, få definere menneskerettighetssituasjonen i dagens Latin-Amerika.
To av navnene som har skapt mest blest under årets frihetsforum er Leopoldo López og Marcel Granier. Førstnevnte gjestet også fjorårets Freedom Forum, og var som Manifest etterrettelig har dokumentert delaktig under statskuppet mot Chavez i 2002 gjennom å arrestere den demokratisk utnevnte innenriksministeren. Marcel Granier, sjef for den private tv-kanalen RCTV, ble takket av kuppmakerne for å ha vært med å gjøre det hele mulig gjennom konstant å sende anti-Chávez propaganda og beordre sine ansatte til ikke å vise tv-bilder av Chavez’ tilhengere i etterkant av kuppet. Sammen med dem har vi Armando Valladares, som åpent har støttet fjorårets statskupp mot den folkevalgte presidenten i Honduras.
Det er imidlertid ikke første gang den norske høyresiden lar tvilsomme stemmer få definere debatten om Latin-Amerika. I 2007 reiste Høyres Studieforbund på studietur til Latin-Amerika, hvor målet var å undersøke demokratiets tilstand på kontinentet. Studiene begrenset seg til møter med opposisjonen i Nicaragua, Bolivia, Venezuela og Cuba. Både under studieturen og i informasjonsmøtene som ble arrangert hjemme i Norge var det kun informasjon fra ytterste høyrefløy. Fra Venezuela hadde Høyre invitert en annen deltaker i militærkuppet mot Chavez, Henrique Salas, og den tidligere økonomi- og planleggingsminister i Bolivia, Ramiro Cavera, som har blitt anklaget for å ha beordret flere massakre på landets urbefolkning. Granier, López og Valladares føyer seg dermed inn i rekken av personer som det er vanskelig å se at den norske høyreside har mye å tjene på å identifisere seg med, med mindre man ønsker å appellere til de mer ekstreme kreftene også her hjemme.
Det som ikke har blitt nevnt i dagspressen eller under Oslo Freedom Forum er at López er dømt for korrupsjon av riksrevisjonen i Venezuela, og dette – ikke politisk uenighet med Chávez – er grunnen til at han ikke kan stille til valg som ordfører i Caracas. Videre nevnes det ikke at RCTV er anklaget for å true offentlige funksjonærer, og statsadvokaten har varslet rettsak mot tv-kanalen. Det nevnes ikke noe om den dramatiske økningen i drap på journalister i Honduras etter statskuppet i fjor sommer, ei heller menneskerettighetsovergrepene i Colombia, Mexico eller Peru.
Det er ikke tvil om at regjeringene i Latin-Amerikas progressive regimer trenger en opposisjon, og at denne opposisjonen må få komme til orde. Men at de som kommer til orde skal være representanter for ekstreme fløyer med en så mørk fortid er bekymringsverdig. At disse menneskene av den norske, demokratiske høyresiden gang på gang presenteres som forkjempere for latinamerikansk demokrati og menneskerettigheter er rett og slett forkastelig. ”Jo mer lys, jo mer informasjon, jo lettere er det for verden å se sannheten” sier Halvorsen til Ny Tid. Representerer virkelig disse menneskene sannheten i dagens Latin-Amerika?
Reidun Blehr Lånkan, daglig leder