Den amerikanske drømmen

Med rundt 30 prosent av befolkningen bosatt i utlandet, har kaffe, bomull og sukker i økende grad blitt erstattet med mennesker som El Salvadors viktigste eksportartikkel.

Remesas, som er pengene salvadoranere som arbeider i USA sender hjem til familiene sine, står for over halvparten av landets «eksportfortjenester» og 18 prosent av BNP. Uten arbeidsmuligheter i hjemlandet drar folk nordover på en desperat søken etter et verdig liv. Reisen til det forjettede land er lang, farlig, og dyr, og ikke alle kommer fram. De som gjør det finner ikke nødvendigvis den amerikanske drømmen de hadde håpet på. Ifølge statistikken var det kun 340.000 salvadoranere som hadde lovlig oppholdstillatelse i USA i 2008, av rundt 2 millioner totalt. Det vil si at den store hoveddelen oppholder seg ulovlig i landet, og dermed ikke har noen rettigheter.

Etterlatt på barnehjem

I 1992 ble Juán Carlos Alemán, 25 år fra San Salvador, etterlatt på barnehjem sammen med sine to yngste søsken. De seks eldste ble plassert hos familiemedlemmer, og moren deres dro til USA. Som alenemor til ni barn så hun ingen annen mulighet til å forsørge barna. Juán sier han takker moren for avgjørelsen hun tok. «Det var det beste hun kunne ha gjort. En gang i måneden fikk vi besøk på barnehjemmet av en eldre søster med mat, klær og skolepenger. Hadde det ikke vært for oppveksten på barnehjemmet ville jeg sannsynligvis endt opp som gjengmedlem», sier han, og legger til at han da enten ville ha sittet i fengsel eller vært drept nå.

Etter å ha flyttet fra barnehjemmet som 16-åring i 2002 fikk Juán en sønn. Han hadde i utgangspunktet ingen drøm om å dra nordover, men med et barn å forsørge og få jobbmuligheter i El Salvador så han i 2005 ingen andre muligheter, og la ut på den tunge reisen til fots gjennom Guatemala og Mexico. Fem år fikk han bli der og jobbe doble skift som servitør, før han ble tatt av migrasjonspolitiet og deportert. Det han hadde tjent opp av penger ble konfiskert, og han er nå tilbake i El Salvador.

Håp om en bedre framtid

Juáns historie er ikke unik. Det er mange som begir seg ut på reisen nordover, med håp om en bedre framtid, på flukt fra vanskelige forhold i El Salvador, eller etter press fra familiemedlemmer. Felles for alle er at de må betale en blodpris. 7.000 dollar er beløpet coyoten som hjelper dem på reisen krever for sine tjenester, og slett ikke alle kommer seg over grensa på første forsøk. Av de 300 salvadoranere som daglig drar kommer kun 100 fram, og mange blir ofre for organisert kriminalitet på veien. Et eksempel på dette er massakren i Nord-Mexico 21. august 2010 hvor 72 migranter ble henrettet da de nektet å jobbe for narkokartellet Los Zetas. Over 20 000 migranter blir kidnappet i Mexico hvert år, og i følge undersøkelser har 60.000 migranter forsvunnet mellom 1998 og 2008. Arbeidsforholdene som venter på andre siden av grensa er dessuten langt fra den amerikanske drømmen mange håper på.

Ofret ungdomstida

Til tross for at reisen er krevende er fristelsen stor. På landsbygda hvor de fleste bor i enkle leirehus kommer man plutselig over en to-etasjers villa med bil i garasjen omringet av en to meter høy mur. Kontrasten til nabohusene er slående, og presset er enormt på de unge om at de skal dra. En bakenforliggende faktor til at den eneste reelle muligheten til en god inntekt er å sende familiemedlemmer nordover, er politikken som har rådet i El Salvador siden borgerkrigens slutt i 1992. Nyliberale reformer har blitt gjennomført i stor stil, med fokus på frihandel og beskyttelse av internasjonale selskapers rettigheter framfor arbeidernes rettigheter. Rå utnytting av arbeidskraft er normen, og det som finnes av betalt arbeid har ofte en lønn på maksimum 7 dollar dagen. I denne konteksten er det vanskelig for en familie å bygge opp noe uten tilskudd på noen dollar fra USA.

Marco Valle, 18 år fra landsbyen San Fransisco, dro til USA som trettenåring i 2006.  «I tre år jobbet jeg 14-timersdager som bygningsarbeider i Virginia», forteller Marco. «Overskuddet gikk først til å nedbetale gjelden til Coyoten som hjalp meg over grensa (7000 dollar). Etter hvert fikk jeg råd til å sende litt penger hjem til familien, og spare opp nok til å kunne bygge på huset i El Salvador. Da dro jeg hjem igjen», sier Marco. Til tross for at han gikk glipp av tre år med skolegang og brukte ungdomstida si på å jobbe lange dager på en byggeplass, anser han oppholdet som vellykket. Han bidro til å sikre familien økonomisk.

Det er ikke alle det forløper seg like ukomplisert for. Migrasjon fører med seg desintegrerte familier hvor barna blir oppdratt av besteforeldre og tanter, mens foreldrene jobber under uverdige forhold i nord som papirløse uten rettigheter. Når barna vokser opp etterlatt mye til seg selv er det lett å komme i kontakt med kriminelle miljøer, og gjengproblematikken i El Salvador er stor.

Ingen langvarig løsning

Pengene som sendes sørover utgjør en betydelig del av BNP, og 22 prosent av husholdningene i El Salvador er avhengige av de månedlige bidragene fra USA for å få hverdagen til å gå rundt. Men remesas er ingen langsiktig bærekraftig økonomisk plan, da det i liten grad bidrar til å dra landet som helhet opp av fattigdommen. 81 prosent av pengene brukes på konsumvarer, i hovedsak mat og bruksvarer i tillegg til statusartikler som PC’er, TV’er og stereoanlegg. Om fem år har TV’en gått i stykker og PC’en blitt umoderne. Selv om familien kanskje har fått bygd på huset er de i samme økonomiske situasjon som før, hvor de lever dag for dag. Til tross for at remesas kan bidra til en økonomisk trygghet til mottakerfamilien i øyeblikket, er faren for at pengestrømmen skal ta slutt, på grunn av arbeidsmangel eller deportering, alltid til stede.

Finanskrise

Folk fortsetter å reise i mangel på alternativer på hjemmebanen, men møter økende diskriminering både på reisen og i USA. Et USA ridd av finanskrisa vil beskytte sin egen arbeidskraft og de papirløse stiller bakerst i køen. Mulighetene for forlengelse av midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse har blitt innskrenket, og 25 prosent flere illegale immigranter ble deportert fra USA i 2009/2010 i forhold til i 2007.

Mange sliter med å få jobb når de først har kommet fram, men det å reise hjem uten å ha tjent opp noe er uhørt. Familie og venner har gjerne pantsatt hus og eiendeler for å spleise på den summen det koster å få én person avgårde. Forventningene om at denne personen vil kunne hjelpe dem økonomisk i etterkant, er store.

Jakten på et verdig liv

I lokalsamfunnene har det de siste årene vært fokus på ungdom og utdanning. Remesas fra USA har bidratt til at flere unge har råd til å studere framfor å jobbe. I tillegg søker diverse initiativ å utvikle yrkesmuligheter for ungdom på landsbygda, ved å arrangere kurs for å bli baker, rørlegger, snekker eller lignende. Men når mulighetene til relevant arbeid og bedre lønn i etterkant av utdanning er så godt som fraværende, er det demotiverende for mange. Et gjentagende problem er at de ungdommene man bruker mest ressurser på å utdanne gjerne er de som ender opp med å dra til USA.

For å gi folk et alternativ til å reise nordover må det fokuseres på å generere arbeidsplasser og å bygge opp en bærekraftig utvikling i El Salvador. Frihandelsavtaler og åpning av markedet har ført til at El Salvador befinner seg i en situasjon hvor befolkningen er redusert til billig arbeidskraft for internasjonale selskaper. 22 frisoner med totalt 420 såkalte maquila-fabrikker er blitt opprettet. Disse områdene fungerer som skatteparadis for internasjonale bedrifter, som ved å legge produksjonen sin dit blant annet unngår nasjonale lovverk i forhold til blant annet skatt og arbeidsmiljølov. Arbeidernes rettigheter står nederst på prioriteringslista, og aktivister og fagorganiserte har blitt truet, bortført og drept.

Håp?

Det er tydelig hvilken ekstrem situasjon folk befinner seg i, når man er ansett som en god forelder dersom man etterlater barna på barnehjem eller hos bekjente for å reise til USA for å kunne forsørge dem. Venstreregjeringen som tok over i 2009 har vanskeligheter med å få gjennomført reelle endringer etter århundrer med høyreekstreme styrer. De har også hendene fulle med å få ned drapsstatistikken, som er verdens høyeste i et land som ikke er i krig. Fokuset på å generere arbeidsplasser kommer derfor i andre rekke til tross for at temaene er sterkt relatert. I mellomtiden fortsetter folk å reise nordover i hopetall i jakten etter et verdig liv.

Celina Sørbøe